Jeg sitter og drømmer meg bort fra minusgrader som gjør at skoene lager isoporlyd hver gang man trykker ned, drømmer meg bort fra det -og til et sted der sola står litt sterkere i fokus. Det er mye tanker inne i hodet mitt for tiden, alt fra penger, pass, pillett til helseopplysning, solfaktor, visum. Jeg prøver å se forbi bekymringer, og frem til fryden & gammen. Mest gammen.

Kamera. Ordet får meg til å grøsse aldri så lite. Side opp, bort og ned har blitt lest om både speil- digital- og kompaktkamera. Jeg har falt på kompaktkamera. Ikke speilrefleks. Det får komme seinere. Men plutselig blir det spørsmål om jeg har råd til kamera. Jeg har fryktelig lyst til å lære å ta fantastiske bilder (fryktelig vs fantastisk -dårlig vokabular å bruke "fryktelig" i en god setting) som jeg kan vise frem på bloggen min. Som feks bildet over (se kilde nederst på denne posten) -det er jo helt superb. Tenk å kunne ta sånne og slike bilder. Jo, jeg vil ha kamera. Gjerne med mulighet til å filme i HD-kvalitet. For å dokumentere (videoblogg, anyone?) at, neiida, jeg er ikke mørkeredd når jeg er i Tanzania og bor alene på gjestehuset. Absolutt ikke mørkeredd.

Ellers. Ei dame på jobben sa her en dag: Ta godt vare på tiden.

Jeg er dårlig til å gjøre det. Nå teller jeg ned dager til jeg drar til Ålesund, Tænzi, Thailand og London. Kanskje jeg burde nyte her & nå? Ja. Kanskje derfor jeg er så unødvendig seint oppe (ikke si noe til mamma, hu tror jeg sovner elleve -siden jeg legger meg ti på elleve) -for at jeg tviholder på følelsen av å vite at, jada, imorgen kan jeg sove lenge.

Hilsen fra:

-fotograf to be
-reisende to be
-livsnyter.. right now:

K A R I

(kildehenvisning for bilde:
http://farm3.static.flickr.com/2430/3634690773_1867c52f31.jpg)

Kjære avisbud for aftenposten:

Kanskje på tide å parkere sykkelen nå? Jeg mener, her på Norstrand gir bilene opp på grunn av snøen. Men for ALL del, du er sjarmerende der du sjangler deg frem.

Men likevel... på tide å parkere den? Nei?

okå. Takk for avisen, da!

Takk til alle dere som har gitt meg
sommerfugler dette året.

Til dere jeg har ledd med, sitti på en brygge og spist softis zusammen mit, til deg som leste bibelen med meg, sitti bak et piano og sunget med, til deg som har lagt igjen sjokoladehjerter til meg, til dere som leste til medikamentregninga med meg, til deg som lo av vitsene mine -selv om de var forferdelig dårlige, som kjørte bil med vinduer oppe og musikken høyt på (dere visste at jeg ble lykkelig av det), til de av dere som ga meg sjøstjerneklem, til deg som ringte helt ifra andre siden av kloden og redda vårdagen min, til dere som kom på besøk til eventyrstua og delte liv, til deg som hørte på meg den gangen jeg var lei av å bare være Kari.

Til deg som kom på dagstur, til deg som så gjennom glassdøra og redda dagene.ukene.halvåret, til deg som ikke ga meg opp, til deg som trente med meg både mandager, onsdager og fredager før vi ga opp to måneder senere, til deg som var pinlig ærlig mot meg, deg som var med meg på konserter, til dere som som dere rive med, til degs om stoppa før jeg fikk overtalt deg, til dere som...

...ja,til dere som var der for meg dette året! Dere som ga meg sommerfugler i gave. Ingenting er bedre.

Godt nytt år når den tid kommer..!


sees enten i Ålesund, Arusha, Grimstad, London, Kristiansand, Ko Chang, Stavanger, Bergen,en øy i Hellas eller Oslo.

Jeg får en allergisk reaksjon mot fetende mat; Plutselig blir jeg hoven rundt midja, kinn, lår og armer. Og magen, da. Merkelig. Dette skjer som oftest når jeg jobber på Borgen om sommeren (fatter bare ikke det, der sitter jeg stille og forsiktig på et kontor dag ut og dag inn. Til lunsjen spiser jeg 17 skiver med eggesalat og drikker juice) og når jeg feirer jula. Og som vi alle vet, så varer jo jula helt til påske. Feiring av høytider -det tuller man ikke med. Iallefall ikke i helsesektoren: KJØR på med Kong Haakon til alle de ansatte, masse kjøttmiddager, smultringer, de faste fjorten sortene og masser av annen sjokolade.

Så det ligger litt i kortene:

Jeg liker FRYKTELIG godt sommeren og vinteren. Med alt det det innebærer: Eggesalat, twist, Kong Haakon, julesylte m/sennep, grillings. Smilefjes.

Idag stod jeg og venta på t-banen i flere kvarter. Det var isende kulde og jeg kunne sikkert knekt tærne mine uten å merke store forskjellen, det var bare så sæbla kaldt. Oslo er allergisk mot snømengder over 3 mm, så idag stoppa det helt opp. Vinden var spesielt kald, og på Forskningsparken Stasjon var det fint lite av vegger som ga ly. Jeg begynte til og med å grine da den tredje t-banen ble innstilt. Jeg visste ærlig talt ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, fordi jeg var så sint på Oslo Sporveier og fortvila over at kulden begynte å svi i kinn, armer og bein.

Kvelden og natten før satt jeg hjemme i stua til mamma og pappa. Vi spiste ribbe, koste oss med mandariner, lakris og nøtter. Jeg kunne sitte med dataen og plundre, mens varmen fra ovnen ga en digg temperatur i rommet. Jeg fikk mast meg til 2.20-dyne, for de er nemlig lange nok til at man kan brette inn under beina, og dermed bli varm og god. Frokost dagen etter var deilig, hjemmelaget brød med julesylte og sennep (min nye favorittkombo. SA noen gæmlisungdom?) Pappa hadde dårlig samvittighet for at han ikke fikk kjørt meg i det dårlige været noen minutter senere, og sammen med mamma holdt de meg oppdatert om når t-banene kom, og tipsa meg om taxi når jeg til slutt stod og ventet på den hersens kollektivtrafikken.

Og resten av dagen gikk tankene mine til de som
opplever dette på fulltid, ikke bare noen få deler
av dagen, men virkelig hele tiden.

Mennesker som er ute hele kvelden. Hele natta. Hele morgenen. I den kulda. Det er helt uutholdelig. Slike som ikke har en mamma og pappa som sitter og tenker på dem, ringer og gir oppdateringer. De som ikke har spist et måltid på 57 timer, og som er utmattet. Alle som sover ute i flerfoldige minusgrader, pluss denne grufulle vinden som føles som sylskarpe kniver.

Så... hvor lenge skal de ha det sånn? I et av verdens mest rike land. Jeg bare lurer og spør.

Til skibomsene

Var dere klar over at det var snøføyke, sur vind og 30 tusen minusgrader idag? Nei? Det gjør ikke ungene deres heller. De små knøttene som knapt klarer å gå bortover, men som ved hjelp av skiene klarer å gå 5-mila på under halvtimen.

Til dere alle bomser på ski:

Jeg vet dere har venta intenst på denne snøen, jeg vet dere har sikla etter å spenne på dere disse tre (plast?) -fjølene og snøre sekkene deres, for så å gå muntert opp mot heia. Jeg er klar over det. Men idag, idag jobba jeg tidligvakt for 30.millionte gang (det er ikke kødd engang!) -og idag var dagen hvor jeg igrunnen kunne trengt hele 3Mortensrudbanen for meg selv. Men! Jeg trakk det lengste strået, og fikk dele den med dere skibomser. Dere som hadde vært på Sognsvann og som omtrent ikke "merka at det var litt ruskete være ute!!" og gått syv runder før familieselskapet tar fatt senere ikveld. Dere som snakker om klister, føre, bakker, skøyting, skidresser (Bjørn Dæhlie eller, eller hva er nå egentlig best? Fjellreven?), pulk, preparering (reparering, restaurering) av løyper, snø, smelting, Turistforeningen.

Dere som ikke innser at når du plasserer skiene oppå skuldrene, så får man brått en intimgrense på 2 meter, for dere skyver jo folk unna når dere snur dere til høyre eller venstre, for ja, det er vondt når dere deiser borti huet mitt idèt dere skildrer "ja, og så presterer bikkja mi å tryne ned fra Kikut i forrige uke. Hahahaha" til reisefølget, og alle oss andre som står med dere -fordi lydnivået på praten presser seg inn på en 7.plass på richters skala.

DERE fikk jeg lov til å ta t-banen med idag.
Tusen takk for turen.


Litta huskeregel: Ut på tur, ALDRI sur!